alene.

Jeg vil at noen skal komme å gi meg en god klem når jeg trenger det som mest, når jeg gråter. Jeg trenger at noen skal komme å gi meg en god klem, jeg trenger det. 


Jeg er så sinnsykt lei. Jeg har lyst til å gi opp, men jeg kan ikke. Jeg må jobbe meg gjennom dette, alene. Ikke fordi jeg vil, men fordi jeg må! Jeg egentlig vil at noen skal ta tak i meg, og fortelle meg at det går bra, at jeg ikke trenger å slite. Jeg vil at noen skal komme å fortelle meg at jeg er fantastisk når jeg føler meg som værst, at noen skal komme å trøste meg når jeg gråter. Men jeg må gå igjennom all jævelskapen, alene. 


Alene, hvorfor må jeg gå igjennom alt dette alene? Kanskje jeg ikke må det. Kanskje det er noen der ute som vil være der for meg, men jeg er for redd. Jeg vil ikke bli sviktet eller skuffet. Derfor, alene.