Ja, jeg er en idiot.

Folk forventer så mye av meg hele tiden, og jeg klarer ikke å leve opp til alt. Jeg blir sliten, jeg blir trist, jeg presterer jo ikke, jeg er ikke bra nok! Ja, jeg sier mye dumt, og mye at det jeg sier kan også provosere, og kanskje til og med såre, men jeg mener ikke noe vondt med det. Så, værsåsnill, hat meg, mislik meg og baksnakk meg, men ha det i tankene at jeg aldri mente noe vondt med det jeg sa!

Jeg er ikke perfekt, jeg sier ting før jeg tenker, jeg er bare meg selv. Kanskje det ikke er bra nok, men for guds skyld, ikke forvent mer av meg en det!

Jeg er sliten, men jeg lever enda. Jeg prøver å finne gleden i å stå opp om morgenen, det er vanskelig, men jeg klarer det. Jeg har lyst te å se gleden med å møte den nye dagen, men jeg finner ingen glede.

Jeg trenger noen, en venn, en kjærste, en jeg kan snakke med. Jeg trenger noen som vil fortelle meg at jeg er fantastisk, at jeg er bra nok, at alt vil bli bra. Men selv om jeg trenger det, vil det ikke si at jeg får det. 

23 november, for et år siden, opplevelsen som satte spor. Jeg er enda redd for at det skal gjenta seg, selv om jeg vet at alt er helt normalt nå. Jeg har vært redd jeg, vær dag, vær natt, siden den kvelden. Men, såklart, jeg må jo late som om alt er helt bra. Han er jo i live enda, han overlevde jo. Man skal ikke plages med det i lengre tid etterpå når det gikk bra til slutt, det er bare når det går dårlig det. Fyfaen, jeg hater dette, jeg er redd, jeg kan ikke være redd! Snakkes, nå skal det deppes!

someone hates tress, someone loves it.

Sliten, veldig sliten. Men sånn blir det vell når man lever i et hektisk liv. Dagene har gått i ett i det siste, men det går fint, selv om jeg blir sliten. Når jeg har det travelt får jeg ikke tid til å tenke, og det er så godt. Jeg slipper alt maset som foregår inne i hodet mitt. Det er godt!

alene.

Jeg vil at noen skal komme å gi meg en god klem når jeg trenger det som mest, når jeg gråter. Jeg trenger at noen skal komme å gi meg en god klem, jeg trenger det. 


Jeg er så sinnsykt lei. Jeg har lyst til å gi opp, men jeg kan ikke. Jeg må jobbe meg gjennom dette, alene. Ikke fordi jeg vil, men fordi jeg må! Jeg egentlig vil at noen skal ta tak i meg, og fortelle meg at det går bra, at jeg ikke trenger å slite. Jeg vil at noen skal komme å fortelle meg at jeg er fantastisk når jeg føler meg som værst, at noen skal komme å trøste meg når jeg gråter. Men jeg må gå igjennom all jævelskapen, alene. 


Alene, hvorfor må jeg gå igjennom alt dette alene? Kanskje jeg ikke må det. Kanskje det er noen der ute som vil være der for meg, men jeg er for redd. Jeg vil ikke bli sviktet eller skuffet. Derfor, alene. 

I think I lost the game.