23 november, for et år siden, opplevelsen som satte spor. Jeg er enda redd for at det skal gjenta seg, selv om jeg vet at alt er helt normalt nå. Jeg har vært redd jeg, vær dag, vær natt, siden den kvelden. Men, såklart, jeg må jo late som om alt er helt bra. Han er jo i live enda, han overlevde jo. Man skal ikke plages med det i lengre tid etterpå når det gikk bra til slutt, det er bare når det går dårlig det. Fyfaen, jeg hater dette, jeg er redd, jeg kan ikke være redd! Snakkes, nå skal det deppes!